"Forfatter"

Har i mange år tenkt på at og skrive ei bok hadde vært spennanes og prøvd ,men med Ng fra ungdomsskolen og kun det så må eg være realist og heller begynne med en novelle.
Det høres litt kortere ut så det har jeg arbeid med den senere tid.
Skreiv med litt for store bokstaver så eg va sikker på at det var nokk til ei bok,men da min private forlegger som eg bor sammen med hadde redigert skrifta vart det nokk til ei notisbok isteden.
Og bli forfatter er ingen selvfølge så min lille novelle ble til en bitte liten historie eller fortelling.
Må skylde på at årsaken til at fortellingen blei så kort er at den er selvopplevd og heilt sann.
Den er så sann at den endte opp som ei skrekkhistorie for barn og litt for voksne.
Skal bearbeide den litt og få den på film en gang ...kansje ;-)

”Elvekari”

Kan se tilbake på en fredfull barndom med unger i kvert hus på Moen i Målselv.

Vi hylte og skreik dagen lang ,enten vi var kåbboy eller indianer.Mødrene gikk heime og noe sånt som barnehage trur eg ikje var oppfunnet.

Gjennom bygda gikk det en vei og på den ene sida bodde alle vi Moabittan som vistnokk er etterlevninger etter ett bortkommen folkeslag som det står om i bibelen.På andre sia var en stor svart skog som Tsjekkiske krigsfanger kjøpte før de dro hjem etter krigens slutt. Til minne om alle dem som ga sine liv i fangeleirene og for de som klarte og holde ut lidelsene til frigjøringen kom.Det står i dag en liten og en stor stein med minneord på ei plate som symbol på det.Tsjekkerlunden blei plassen kaldt.

Det går en sti langt inni den svarte skauen med alle sine skulte grusomheter godt bevart i røttene på trean.

Det var på livet laust at dit inn måtte vi før Gud`s skyld ikje gå og i hvert fall ikje alleina.

Det var alle unga sin store skrekk som bodde i elva langt inni dær, og kansje kunne uvæsenet dræge seg opp på land før å ligge i skogkanten på mysing etter en liten barneskrott.Det va kun unga ho jakta på, aldri voksne.

No var det slik at skogen var grei nokk den på lys dag men gikk vi litt lenger etter at skjelvinga i knean gikk over til risting da var vi kommen ut på den andre siden og det er som en hel verden åpna seg.

Her står du på toppen av ei bratt egg og langt der nede renner den enorme Målselva som er så brei at det gjør ondt og den slynger seg så lang både opp og ner dalen som den er heilt galen.

Her kunne vi stå som fastfroset i austavind-trekken som va fuktig og kald selv på en varm sommerdag.

Ser vi oppover dalen står fjellkjeden  Istindan og ruver som en katedral og kansje som et anker som holder på elva så den ikje renn av gårde og ut i havet.

Snudde vi fort på hode og så andre vei ut mot havet ja så kjentes det ut som at der for elva og med det som var det skumleste av alt …….ho ”Elvekari”.

Ho holdt til uti der med all sin skrekk og gru og den som hadde sett ho påsto hardnakka at ho såg ikje ut, hvist dem overhodet overlevde da, og det var ikje ofte heller meir sjelden.

Ho ”Elvekari” er heilt malabarisk etter unga så gå før guds skyld ikje til elva ,trur det var de første ordan eg hørte når eg blei født og dem smaug seg inn i kveldsbønna også:

Fader vår ,du som er i himmelen,og ta deg en tur nedi elva og skræm skiten av ho kunne eg legge tel i mellom linjen.

Etter vi hadde stådd slik og speida vel og lenge etter ho ,kunne vi føle på spentheten i flokken at vi hadde sett ett eller annet skummelt og det bare måtte være ho ”Elvekari”, reinte vi hylanes heimover og nåde den som blei sist vart det bud etter.

Det var etter de mange ekspedisjonan på elvebakken eg utvikla meg til den kjappe sprinteren som eg måtte være ettersom eg slapp unna kvær gang.Som et mirakel unnslapp vi alle sammen og lure på i ettertid om det hadde med flaks eller var det fadervåret,fadervåret ville ho mamma ha sagt, det er ufravikelig.

Jeg er en av få som har overlevd nærkontakt med ho ”Elvekari” og kan fortelle videre denne hærslige opplevelsen. Var ikje gammlar  enn at eg gikk i oljebukse og den berga sannsynlig livet mett,samtidig var det oljeboksa som holdt på og ta livet mett også.

Det hadde seg slik at i det herrens oljebukseåret som det blei heitan i ettertid, alle huske det året.

Vi skulle inn i den svarte skogen og bygge oss barhytte.Jeg og kompisen syntes det var stas og få vere med de store gutta så vi traska etter i den våte vårsnyen med en og anna barflækk,det beste vi kunne.

Uten sag til og kutte greiner og vann inne i gamle hytter, gikk ferden lenger og lenger inn i skogen og formaningene om og ikje gå til elva var borte for lenge siden.

Etter et  slit av en anna verden i den store oljeboksa kom vi ut på kanten av egga og  for en opplevelse. De første astronautene som for ut i verdensrommet og så ned på jorda hadde sikkert samme følelse.

En helt ny verden åpna seg plutselig før en som hadde hele livet sitt på den andre sida av veien.

Best med vi stod der så kom det fra en av de store gutta at han både så og hørte ho ”Elvekari”.Alle var enig før det var  et fryktelig læven av all isen som gnog seg nedover elva i vårløsningen.

Hist og hær stakk det opp skumle ting i mellom isflakan som kunne ligne på en arm, masse hår eller en kjæft med høggtenner før den saks skyld.

Like før vi nådde det hysteriske antiklimaks at vi snur og løper hylende og skrikende hjem er det som om noen tar tak i den ene foten og drar til.

”Elvekari” var min eneste tanke i det samme jeg gikk på ræv og for utfor kanten ,og akkurat det samme tenkte mine ekspedisjonskompiser og da kom brølet, helt ubeskrivelig jævig.Alle bråsnudde og sprang med et redselskrik som hang i furuleggan lenge etterpå.

Minne litt om et tog som bremse, men det hær toget stoppa liksom ikje opp, det raste bære videre ,vrææææææææl.

Kan høre dæm levanes før meg den dag i dag, men det kan og hende at det var meg sjøl eg hørte da eg seilte ned skråningen med kjæften kåll åpen og tunga rett ut i luften som en svulten tråstunge.Når Moder`n skeintes i ettertid og sa at eg ikje måtte vere stygg i munn så såg eg meg sjøl før meg med den munn.

Nederst i bakken ,inni et tjukt viakjærr som elveisen hadde brøtte over ende noen år tidligar låg monstret og gapte med mose,kvister og gammelt daugress i håret eller på hauet i hvert fall.

Ånden som sto ut av gapet minte sterkt om førråtnelse og da måtte det jo være det fårige måltid av unga.Gud førby,kors, kors.

Eimen va så sterk at eg fikk ikje puste, det kunne og vere av redsel men så hosta eg til og da spratt tunga ut som eg hadde svælt når eg drog inn pusten ,midt oppi akebakken.

Eg låg på rygg og med ny ,men råtten luft i longan kom noen uanede krefter over meg og eg vrælte og skreik, sparka og slo så skinn og bein haggla, det likje eg klarte og det var ikje lite ,før med den glatte oljebuksa glei eg sprellanes ut av kjæften på ho.

Måtte være særdeles god kvalitet i buksa ,føruten noen små hull og ei lita revva fra magen og heilt bak ,så levde vi begge to ,eg og boksa tross alt.

Heiv meg rundt på alle fire og starta den lange oppturen tilbake til livet.Sjøl det var ingen selvfølge med ei gammel råttkjærring liggan og gørpe i smerte like bak.

Hadde antagelig klart og speint ho halt før ho klarte ikje og ta meg igjen.Med rødsprengte eua , kravlan på alle fire opp bratta mot friheten langt der oppe, glapp feste. En ny katastrofe kunne ha utspelt seg, men nei.

Fikk muligens ei kraftig krampetrekkning på tur ned igjen før eg hågg tell og pluttselig hang eg fast i ei diger skjærtue som stakk fram av snyen, kansje samme tua som vi satte fyr på når vi skulle røyke moserullings med ark fra bibeln tel naboen.Den svære knusktørre tua eksploderte i flammer og det gjorde resten av elvebakken også, men det va mange år seinere så det får vi ta en anna gang.

Nei det var det, Eg klorte meg fast og spøtta blod, så var det og ta tell igjen.Etter en evighet kom eg opp og over kanten til friheten, og snu seg og se bak var aldri aktuelt.Det var ikje nødvendig før ho var like bak ,det føltes og hørtes kvær gang det sprottna meir og meir i oljeboksa.Det sprottna vest lenger inn også før eg var både utpessa og utskjetten på samme tid.

Vettskremt ,skrikanes uten meir lyd ,med en diger kul bak i stjerten og støvla som surkla av ja du veit, tok eg i på siste telbakevei.

Stabbanes av gårde med bøyd hode og arma så lang at våttan subba neri marka høre eg en kjent stemme som gaula navnet mett høgt, og som nærmer seg faderlig fort. Redningens ængel kom med sin hærskare på slæp.

Det var moder`n som kom hoppanes fra  tue tel tue med den blomstratte favorittkjolen heilt under arman og med mammalukken til knes og haue fullt av rullnåler for og redde sin bortkomne sønn.Det var et vakkert syn.

Alle på andre sia veien hadde ikje unngådd og høre hylekoret som kom stårmanes ut av skogen. I samla flokk på størrelse med det største 17 Maitog noen gang ,tok det av for alle skulle ner tel elva og leite etter levninger.

Det var dette som var motagelseskomiteen eg møtte på halvveien.

Som ei poppstjerne blei eg bært fram av fænsen heilt fram tel senen eller trappa på det lille huset vi bodde i mange år tel.

Etter en slik grusom opplevelse skulle man tru at den forulykkede rømte bygda,men nei.

Det blei mange tura tel elva etter kvert men da med en voksen.

Det er ikje heilt sant før etter sikkert ganske lang tid så var spenningen og redselen alt før stor til og la være ,at vi bære måtte ut på oppdagelsestur tel elvebakken igjen.

Eg bor fortsatt hær med den gamle redselen ute i elva og det er kansje grunnen til at eg ikje reise så mye rundt på oppdagelsestur til nye plasser.

Om tusen år når dæm græv i jorda og finn meg så vil dæm sei at ”hær har vi enda en fastskræmt Moabitt.”